Cassell, 1999, 895 sider.
Anmeldt ved Johnny Borgan
Dette er ikke bare en bok, snarere et helt bibliotek av Dylan-bøker. Tidligere har man hatt bøker som med forskjellige innfallsvinkler har fokusert på Dylan, det være seg biografien, musikken, tekstene, enkelte perioder, deler av tekstene, stemmen, Dylan live, Dylan i studio osv. osv. "Song & Dance Man"s mesterskap er ikke bare at den favner vidt over alle disse temaene, men like mye at den lodder dypt. I så måte er denne boken utvilsomt det enkeltdokument som mest solid dokumenterer den smeltedigelen av et kreativt geni vi her står overfor.
Dylan har selv ytret bekymring for at mange søker bakover til røttene, men stopper opp ved ham og hans generasjon av musikere, og dermed glatt går glipp av uendelig mye. I så måte må også "Song & Dance Man" sies å være en bok i Dylans ånd. Fotnote- og referanseapparatet i boken er så imponerende omfattende at det i seg selv er grunn god nok til å lese boken, der det viser vei til et skred av nye både litterære og musikalske opplevelser.
I 1972 kom førsteutgaven av boken, og var allerede på dette tidspunktet et oppsiktsvekkende innsiktsfullt og seriøst dypdykk i det dylanske univers. Perioden fram til "New Morning" ble da dekket. I 1981 kom andreutgaven, denne gang oppdatert til og med "Saved". Mursteinen som ligger på bordet foran meg er tredje utgave av Michael Gray's whitmanske prosjekt, denne gang med dekning av Dylans kunst helt fram til i dag, en periode på nesten 40 år, foreløpig kulminerende med den siste studioutgivelsen "Time Out Of Mind", der Dylan, 35 år etter debuten, mottok en trippel Grammy, før han fortsatte på sin evige turné.
Om boken har vært interessant og lesverdig før, så er den siste versjonen et utrolig imponerende løft, både i kvalitet og omfang. At sidetallet er firedoblet fra forrige utgave, betyr ikke nødvendigvis så mye i seg selv, men i dette tilfellet er det blant annet et klart uttrykk for at forfatteren selv både har gjennomgått en personlig modning og fått en betydelig større forståelse for det mangfoldet av inspirasjonskilder Dylan har drukket av fra den spede begynnelse og fram til i dag. Mens de første utgavene av boken var dominert av litterære analyser og referanser, og således et glimrende (og vellykket) forsøk på å knytte Dylan opp til det ypperste i verdenslitteraturen, var det også påfallende mangler, både når det gjaldt forståelse for den musikalske tradisjon Dylan sto i, og også den åpenbare rolle bibelsk litteratur har spilt for Dylan, helt fra starten. Dette gjør Gray bot for nå, og utvider boken fra syv til tyve kapitler, der de originale kapitlene får stå noenlunde uendret, men med et omfattende noteapparat som gir også disse en større tyngde.
I den opprinnelige del av boken dveler Gray både ved folk-tradisjonen, den litterære tradisjonen og Dylans bruk av språket i kapitlene "Towards complexity" og "Towards a new simplicity". I de tretten nye kapitlene har han i tillegg til en grundig gjennomgang av Dylan's produksjon fra 1981 til 1999, dykket ned i bluesens uomtvistelige betydning for Dylan i kapitlet "Even Post-Structuralists Oughta Have the Pre-War Blues". Den som ikke under lesningen søker mot platehyllen, avdeling gammel blues, må være forherdet!
Selv om Gray ikke ofrer Dylans (som regel undervurderte) vokale prestasjoner en systematisk gjennomgang, gir han også i denne utgaven i langt større grad enn tidligere, eksempler på Dylans spesielle evner i "tonal breath control", som Dylan selv valgte å kalle det, eller "Timing and phrasing, that's what it's all about." Nyt Gray's gjennomgang av det vokale høydepunkt "Brownsville Girl", med linjer som dette: "The word 'heels' have never been stroke so expressively in its life."
"Song & Dance Man III" er ingen biografi, selv om boken ikke totalt frigjør seg fra Dylans personlige historie. Viktige begivenheter i kunstnerens liv trekkes fram i de tilfeller der man åpenbart kan se at dette kaster lys over diktningen. Med et sideblikk til årets biografidebatt kan en si at biografen alltid balanserer mellom to grøfter – hvorav den ene er å sette objektet for biografien opp på en pidestall til ukritisk beskuelse og beundring, den andre at biografen stiller seg selv på pidestallen og ser ned på kunstneren. Stort sett makter Michael Gray å finne en rimelig balanse, selv om han til tider lar det skinne gjennom at han selv, etter egen mening, med fordel burde hatt kontroll av en del av Dylans disposisjoner. Med en uomtvistelig geniforklaring av Dylan er det tydeligvis til tider vanskelig å takle at det leveres stoff og plater som ikke lever opp til den nesten uoppnåelig høye standarden som Dylan på det beste har satt. En kan kanskje av og til savne et glimt i øyet hos forfatteren. Gray burde tillate Dylan å spille inn et knippe av gamle favoritter på "Down In The Groove", og likeledes akseptere at "Emotionally Yours" er en lyrisk ubetydelighet, men dog en vakker sang, og sterk på sin måte (blant annet bevist ved at den ble listetopp på soullistene i O'Jays versjon). Han burde ikke glemme at også enkle pop- og rock-låter på 50-tallet er en del av den tradisjonen som tente gnisten hos Dylan, og at forsøk på å gjenskape dette, sist for eksempel i "Make You Feel My Love" må ses inn i denne sammenhengen, og ikke som utslag av kreativ afasi.
Men selv om Michael Gray kunne ønsket seg at Dylan hadde holdt stilen bedre og spilt flere av sine nye sanger live, så farges hele boken av en oppriktig kjærlighet til den skattekisten som Dylans produksjon er, og et stadig håp om at Dylan igjen skal forbløffe oss med nye sanger. Grays oversikt over både offisiell produksjon og det enorme materiale av uutgitt stoff og liveopptredener er imponerende, og hele boken er overstrødd med med dylanske talemåter, både i og uten anførselstegn. For undertegnede var det spesielt gledelig å finne at Gray i gjennomgangen av de siste tjue årene har visst å fokusere på en del av de sangene som Dylan av uforståelige årsaker beholdt på lageret mange år etter at de ble spilt inn, så som for eksempel "Caribbean Wind", "Angelina", "Foot of Pride", "Blind Willie McTell" og "Dignity", men også dyptpløyende analyser av åpenbare perler som "Every Grain of Sand", "Brownsville Girl" og "Highlands". I sin oppsummering refererer Gray en kollega som framholdt at Dylan, selv bare medregnet 70-tallsproduksjonen, ville være tidenes største låtskriver. Gray argumenterer overbevisende om at man nå, tjue år senere, kan si det samme om 80- og 90-tallet, da Dylan også i denne perioden har prestert å skrive nærmere tredve låter av klassisk kaliber. Undertegnede vil ikke bestride dette, men viktigere er det at denne boken gir et godt grunnlag for å i det hele tatt drøfte denne type uttalelser, og vil for både svorne fans og nye interesserte både provosere og inspirere, men framfor alt tilføre et vell av ny kunnskap. Et utvilsomt høydepunkt i rock-litteraturen!